Enkelte dager er fra starten av en dårligere dag. Dagen i dag er en sånn dag. Planen var å møte resten av sykkel gjengen på Aktiv 365 og ta Gullet i dag også.

Dagen startet med enorm kvalme, men tenkte at jeg skal ikke gi meg så vi pakket ned sykkelutstyr og dro av gårde. Når vi kom til paradis skjønte jeg at det kunne bli en vel tøff tur rundt gullet med en sånn mage. Jaja vi får sykle på egenhånd så gjør at jeg kunne snu visst det ble for tøft. Kvalmen gav seg etter en stund, men da kom det noen sinnsyke byer med sludd og haggel. Vi ble både våt og kald, men syklet i vei og tenkte vi skulle ta en kaffe på essoen på Os. Rett før den siste bakke gikk jeg på trynet så det sang. Syklet heldigvis på sykkelstien, men bilister stoppet og løp til. Følelsen av å få skikkelig bank kjentes på kroppen. Jeg kjente etter og kunne bevege alle lemmer og alle tennene var der. Så drit heldig opp i alt. Sykkelen ble skjev og fikk en del ekstra lyder. Vi snudde og stoppet på shellen i stedet. Fikk vasket vekk blod og tok en kopp kaffe. Så bar det i vei hjem igjen. 7mil ble det på ræven.

Nå er det en måned til bryllupet, så jeg lurer på om dette ansiktet kan sminkes pent eller om jeg må høre med fotografen Mona om hun kan retusjere meg fin på dagen.

Når vi drar på årene begynner det å komme frem en del særtrekk. Det at Åshild er blitt redd for trekken er bare et av mange små snikende tegn.

Jeg bruker fortsatt almanakk eller syvendesans som vi kalte det før i tiden. Veldig praktisk for å ha oversikt, men som visst ikke mange under førti bruker lenger.

Vi har fotskammel som er utrolig deilig å ha når man er sliten i beina og for få de opp i høyden. Dette er visst også mer eller mindre ut i de yngre generasjoner.

Når man tar en titt i boden og ser at vi fortsatt har tatt vare på kassetter og VHS filmer kommer enda den følelsen snikende at nå har det gått noen år ned i disse kassene.

Vi fikk en gave av naboen som mente at det kanskje var på tide at vi ikke gikk i fra døren åpen lengre, eller at vi gjemte nøkkelen under matten. Dette gjør visst ikke folk lengre i byene, og at vi kanskje var en smule naive og godtroende. Det var bare det at denne kodedingsen som var til nøkkelen ble litt vanskelig for meg når det var mørkt ute og synet er begynt å bli dårligere. Nok et snikende tegn på at jeg begynner å dra på årene. Nå skal det sies at man finner alltid en løsning på disse nye utfordringene.

Det å ha muligheten til å kjøpe billige leserbriller, når dette snikende tegnet kommer er en stort pluss. For samtidig som synet begynner å bli dårligere så begynner den snikende glemselen på hvor vi har lagt brillene. Da er det godt at de koster 50kr og man kan kjøpe en bunke av gangen.

Når man har bursdag og ingen vet lengre hva man skal kjøpe i gave for man har alt, og ender opp med mange vin og orkideeblomster er også et tegn på at en begynner å dra på årene.

Dette er noen av de tingene som vi har tenkt over har med alderen å gjøre, men nå lurer vi på er det er andre tegn vi må være oppmerksom på som kommer snikende?

Det er nå en ny repotasje der vi er med, både i Aftenposten og i Bergens Tidende om livstilsendring og motivasjon.

Når man er ung har man bekymringer for og ikke bli likt, ikke er fin nok, eller flink nok, ikke lever opp til forventningene, for å bli mobbet og mange andre alvorlige og mindre alvorlige ting som betyr noe i livet. Etter hvert i livet så blir man mindre redd for disse tingene og nye bekymringer dukker opp. De nye bekymringene går nå ofte på økonomi, helse eller familie.

Så på et eller annet tidspunkt i livet kommer det enda en nye bekymringen inn. Nå lurer jeg veldig på om det er et alderdoms tegn når bekymringen for trekken kommer snikende. Gamle mennesker kan gå med rullatorer over veien på rødtlys uten redsel, men er livredd for trekken.

Nå kommer min bekymring: Kjerringa har altså begynt å bekymre seg for trekken. Hun er blitt redd for trekken når vi går tur, når jeg setter opp terassedøren og lufter litt, vindu på gløtt i bilen og andre merksnodige plasser hun mener det trekker. Jeg er fyllt 50 og er mest redd for edderkopper, ikke at det er mere rasjonelt, men det har jeg vært hele livet. Dette er ikke noe som er kommet snikende. Denne redselen for trekken kommer liksom mer og mer hos kjerringa.

Nå lurer jeg på om jeg må godta og akseptere denne økende redselen eller det er noe jeg kan hjelpe henne med til å bli kvitt? Nå er det jo anerkjente psykologiske metoder at å behandle enkelte former for forbier så skal man bli disponert i kontrollerte former for det man er redd for.

Nå er strengt tatt ikke dette en forbi, men gudene vet hvor langt det kommer til å gå.

Jeg skal nå begynne og utsette henne for ekstra mye trekk og se om det kommer til å bli mindre bekymringer av den grunn. Vi går nå inn i en testperiode… Spennende tider..

Vet ikke om alle har fått det med seg, men våre politikere og byråkrater ville kartlegge tidstyveriet i arbeidslivet. Resultatet er jo morsomt og viser hva våre folkevalgte har prioritert å bruke penger på. Jo det som stjal mest tid var å utarbeide og svare på alle skjemaene og spørsmålene angående tidstyveri i arbeidslivet. Vi velger å le av dette paradokse og vil heller gjøre oss noen tanker på hva tidstyveri i livet generelt er for noe.

Tidsklemma og følelsen av aldri ha nok tid sliter mange med. Vi alle har jo i utgangspunktet like mye tid hver dag, så lenge man lever. Det er desverre ofte sånn at når man får beskjed på at man kanskje har kort tid igjen å leve at mange først får øynene opp og prioriter tiden, og setter pris på øyeblikkene.

I løpet av dagen roter vi bort tid på ingenting eller meningsløse ting. Er dette et tyveri? Det blir det vel strengt tatt bare visst det oppleves som det, og at en gjorde dårlige prioriteringer, og ikke fikk nok tid til det man virkelig skulle ha gjort. Hvem har ikke opplevd at en skulle listet den siste meteren som en ikke ble ferdig med? Eller vasket vinduene? Eller ryddet i boden? Besøkt noen gamle venner, tante eller andre som ville ha satt pris på ditt nærvær? Lest den siste boken en har liggende? Malt et rom? Ryddet i hagen? Invitert oftere til festligheter? Trent? En konsert en gjerne skulle fått med seg? Ja listen kan bli lang hos oss alle. Hva er det da som gjør at vi aldri kommer til bunns i listen? Og en aldri liksom har tid til det en gjerne skulle ha gjort, har lyst til, men allikevel ikke prioriterer?

Da skylder vi på tidstyven, tidsklemma og vi sier at vi har ikke tid. Det blir litt sånn kan vi skylde på noen/noe ? Ja, problemet løst. Det blir som politikernes paradoks, for problemet er jo oss selv.

Innimellom må man stoppe opp av den travle hverdag og kjenne etter om man skal omprioritere på tidsbruken. Stille seg spørsmål er det dette jeg vil med livet mitt? Hva kan jeg gjøre noe med, og hva kan jeg ikke få gjort noe med? Hva kan jeg gjøre for å prioritere anderledes? Hva er viktig for meg og hva er mindre viktig?

Nå er det snart på tide med en ny «loftryddig» i hodet her. Vi har en del prosjekter nå i livene våres som tar mye tid og vil gjøre det en stund fremover. Med bryllups forberedelser, forberede og gjennomføre å sykle Bergen -Voss og bestige Kilimanjaro som de tre stor mål frem mot sommeren. Etter dette må vi sette oss nye mål. Sette opp liste på hva vi ønsker å gjøre i livet og ting vi ønsker å få gjort. Hva må vi sette av tid til!

Vi lever kun en gang og det er nå! Ikke utsett eller vent med ting som betyr mye for deg! Drømme, tenke og ville er ikke nok, man må handle for at ting skal skje. Ikke skyld på noen eller noe! Handl selv. Har du en smule begeistring og glede så blir det mye morsommere også.

Utrolige ting kan skje visst begeistring blir brukt som drivkraft. (Kong Olav)