5.9 Uhuru peak 10

Bilder og refleksjon av en drøm bli virkelighet. Kilimanjaro 5985moh eventyret.

Dette har vært en reise på mange plan. Vi forberedte oss i lang tid i forveien. Hva kunne vi forvente, vi trente og hva trengte vi og ha med for å sikre oss best mulig at vi skulle nå toppen. Da vi var på vei oppover fjellet var det en opplevelse uten sidestykke. Ting vi tenkte var viktig ble mindre viktig og omvendt.

Det å reise på en sånn type tur utvikler forholdet med den du reiser sammen med. I et lite telt skal ting pakkes, deles, hjelpe hverandre, samarbeide, toleranse uten for mye unødvendig diskusjon som er energi krevende og som er viktig å bruke der man skal, altså nå toppen. Bruke energien på å gjøre de tingene vi får beskjed på er viktig: drikke mye, tisse mye, puste riktig og gå sakte.

Det å gå sammen med en gruppe mennesker en ikke kjente fra før, og så skal gruppedynamikken fungere kan være en utfordring for mange. Dette gikk strålende, man kan ikke bruke mye energi å irritere seg over andre. Vi hjalp hverandre, støttet hverandre når noen hadde det litt tungt.

Det å nå toppen av kilimanjaro og se soloppgangen var enormt. Vi gråt og selv tøffe menn som når toppen feller tårer. Følelsen er overveldende. Her har vi gått først 5,5 timer opp til siste camp som var Kosovo camp. Etter å spist og sovet i 2,5 var det klart for toppstøtet. Vi gikk kl 24.00 og nådde toppen 06.20.

Så var det å ta bilder klemme hverandre og gratulerer hverandre for at vi klarte det. Samtidig kjenne på at det var så synd to i gruppen måtte snu. Vi skulle så gjerne hatt de med oss helt opp. Det var tungt, vi var trøtte, slitne, stolte, glade, kjente smerte, anpusten og så var det å gå ned over igjen. Vi gikk fortere ned enn opp, men det var tungt det også. Vi nådde Kosovo camp om morgenen og hadde nå gått i 9 timer. Så var det 1,5 time i sove posen før vi måtte pakke,spise og drikke for å gå videre ned til campen vil skulle sove. Det tok 3,5 timer før vi var i den siste campen som var Mweka camp 3068moh.

Gjennom denne opplevelsen lærer man mange nye mennesker å kjenne, kjenne på den afrikanske kulturen, lært å skyve grenser, lært seg selv å kjenne bedre. Lært å ta i mot hjelp når en trenger det og gi når andre trenger det selv om en egentlig har mer enn nok med seg selv. Takk til Jacob og Jeanette, Store Bjørn og lille Bjørn, Anne og Eva, Martin og til sist Håvard som var guiden vår. Stor takknemlighet til alle bærere, kokker og guider fra lokal befolkningen som gjorde denne opplevelsen mulig.

2 Comments

  1. Og vi vil få rette en stor takk til dere to. Takk for at dere byr på dere selv, takk for gode samtaler og en stor takk for at vi fikk bli kjent med dere på en unik måte.
    Dere ga vår bestigning av kili, en større dimensjon.

    Klem Jeanette og Jacob

    Svar

    1. Takk det samme Jeanette og Jacob. Gleder oss til vi treffes igjen.😘 blitt utrolig glad i dere. 💕💕

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *